Det renner ut av meg. Ja, jeg vet jeg er heldig, men det er et men..
Nå merker jeg at du har skrevet i full fart. Vi må gå igjennom kapittel 14.
Magiske-Lill
Noen ganger klarer jeg ikke å stoppe å skrive. Det renner ut av meg. Ja, jeg vet jeg er heldig. Det er akkurat som at ordene kommer til meg og må bare få skli ut på tastaturet. Etter at jeg har skrevet leser jeg alltid igjennom. Enten samme dag, eller dagen etter, og det er visst ikke alltid alt er like vettugt.
Her om dagen var min redaktør, Magiske-Lill plutselig blitt til Strenge-Lill. Jeg har vært så heldig med en skikkelig skriveflyt i det siste. Ordene renner ut og jeg prøver å skrive om kapp med fantasien og med historien som oppstår på skjermen foran meg. Magiske-Lill har klappet begeistret og sagt at nå koser hun seg skikkelig når hun leser. Men ikke i går tydeligvis. Historien var kjedelig og hun mistet piffen. Ups!
Jeg må jo høre på sjefen
Hmmm. Det er jo flere måter å ta dette på, men jeg har nå valgt å ha med Magiske-Lill på denne reisen så da velger jeg å høre på henne. Og ja, jeg så jo etterhvert hva hun mente. Jeg strever med at jeg skriver for mye story-telling og jeg klarer ikke helt å formidle fra hovedpersonens ståsted. Søren og! Dette var litt vanskelig. Jeg må bare begynne på nytt på dette kapittelen og se hvordan det går.